Stortinget bestemte, men direktoratet gjør noe annet

Når strukturkvotene nå skal tilbakeføres, har Stortinget bestemt at gevinsten skal fordeles direkte til fiskerne. Fiskeridirektoratet foreslår i stedet en kvotekupong som mellomledd. Det er ikke bare byråkrati. Det er en omvei som kan flytte fisk, inntekt og framtidstro bort fra de små kystsamfunnene.

Av: Magne Ek, Tordis B. Opdahl og Thomas Arild Mølmann, Nordkalottfolket

Ta en fisker i Gamvik eller Hasvik. Han har drevet båten sin i tjue år. Han har fisket på grunnkvoten sin. Ikke spekulert. Ikke kjøpt seg opp. Ikke bygget seg stor på lånte kvoter. Han har gjort det kystfiskere alltid har gjort: gått på havet, levert fisken til mottaket og holdt liv i lokalsamfunnet sitt.
Nå var han lovet sin rettmessige del.

Fiskeridirektoratets omvei
Når strukturkvotene løper ut fra 2027, skulle gevinsten tilbake til fiskerne i gruppen. Stortinget har bestemt at strukturgevinsten skal fordeles direkte til fartøyene. Det betyr at også den vanlige kystfiskeren med grunnkvote skal få sin del.

Men Fiskeridirektoratet foreslår noe annet. Direktoratet vil ikke bare dele ut kvotene slik Stortinget har bestemt. De vil først lage en ny kvotekupong som mellomledd. Et byråkratisk ekstraledd. En omvei. En konstruksjon Stortinget ikke har bedt om.

Og denne omveien er ikke uskyldig. For mens den lille fiskeren venter på det han er lovet, får de som allerede har hatt størst fordel av systemet, beholde mer av gevinsten en ekstra periode. De store og mest kapitalsterke aktørene får enda en runde. De som aldri hadde råd til å kjøpe seg opp, må stå bakerst i køen igjen. Det er ikke rettferdig fordeling.

Strukturpolitikk forkledd som teknikk.
Dette handler ikke om et lite administrativt grep. Det handler om tonn fisk. Om inntekt. Om drivstoffregninger. Om lån. Om leveranser til fiskemottakene. Om aktivitet på kaia i Hasvik, Gamvik, Berlevåg, Båtsfjord og Mehamn.
For den lille kystfiskeren kan noen tonn være forskjellen på drift og stillstand. For lokalsamfunnet kan det være forskjellen på lys i mottaket og låst dør.

De store rederne bor sjelden i de små fiskeværene. Det gjør kystfiskerne. Det er de som handler lokalt, leverer lokalt og holder kystsamfunnene i live. Derfor rammer dette ikke bare én fisker. Det rammer hele kysten.

Demokratisk problem
Det mest alvorlige er likevel dette: Stortinget har bestemt én ting, og Fiskeridirektoratet legger opp til noe annet.

Da har vi ikke lenger bare en fiskeripolitisk uenighet. Da har vi et demokratisk problem.
Forvaltningen skal gjennomføre politiske vedtak. Den skal ikke finne kreative omveier rundt dem. Den skal ikke lage nye mellomløsninger som flytter verdier fra de små til de store. Og den skal ikke gjøre et klart stortingsvedtak uklart gjennom byråkratisk konstruksjon.

Nordkalottfolket avviser forslaget. Nå må Nærings- og fiskeridepartementet gjøre det samme.

Fiskeren i Gamvik skal ikke tape på at andre har hatt store lånekvoter i 25 år. Fiskeren i Hasvik skal ikke vente enda lenger på det Stortinget allerede har lovet ham. Og kystsamfunnene i nord skal ikke betale prisen for en kvotekupong ingen har bedt om.

Stortinget bestemte at strukturgevinsten skal fordeles direkte. Da skal den fordeles direkte. Ikke via omveier. Ikke via kuponger. Ikke via nye byråkratiske påfunn.

Kystfiskeren skal ikke få sin rett gjennom en kupong. Han skal få den gjennom kvoten sin. Direkte. Slik Stortinget bestemte.