Pressemelding

Tor Mikkola har et innlegg i Finnmarksposten på nett som må kommenteres. På vegne av Senterpartiet argumenterer han for å prioritere kommunens investeringsbudsjett. Det kan vel de fleste samle seg om. Vi må legge ting i kø, og vi må sørge for at prioriterte prosjekt blir gjennomført. Jeg har fulgt den politiske diskusjonen lokalt i mange år. Foran hvert kommunevalg har ny svømmehall stått sentralt for alle parti. Likevel klarte man bare å vedta ulike tomtealternativ fra den ene perioden til den andre. Hallen ble ikke tegnet ferdig, og man hadde ikke noe konkret prosjekt som kunne finansieres. Dessuten møtte hvert nytt kommunestyre økonomiske realiteter som gjorde det vanskelig å komme i mål. Nå er det en ny mulighet i neste periode.

Nordkapp kommune har store investeringsbehov. Ambisjonen er at kommunen skal vokse som følge av økt aktivitet i fiskeriene, havbruk, terminal på Veidnes, vekst i reiselivsnærings osv. Sammen med alle gode tiltak som må realiseres for å legge til rette for ønsket utvikling, er det all grunn til å diskutere realismen i forslagene om kjøp av rettigheter på Nordkapp.

Kravet om å få kjøpe grunnen av FeFo skapte en folkebevegelse. Det er forståelig siden det er mange følelser knyttet til vårt Nordkapp. FeFo sa nei, men sett at FeFo hadde sagt ja og akseptert billigsalg til kommunen. Da ville salgssummen blitt lagt til grunn for beregning av ny festeavgift. Følgelig hadde kommunen som ny eier med en kjent lav kjøpesum hatt lite å hente fra festeavgift.

Tomtefesteloven gir fester rett til ny festeavtale på bebygd eller opparbeidet areal. Ingen kan nekte eierne av Nordkapphallen ny festeavtale. Det handler bare om pris og størrelsen på det arealet som skal festes videre. Siden arealet på Nordkapp aldri har vært lagt ut på det internasjonale markedet for salg, er det ingen som vet markedsverdien. Enkelte hevder at et friluftsområde er lite og ingenting verdt, men jeg kan ikke se at vi som innbyggere har noen interesse av å snakke ned verdien av Nordkapp. FeFo kan ”snakke opp verdien” og dermed oppnå en relativt høy festeavgift. Deretter blir det et politisk spørsmål om styret i FeFo er villig til å overføre en stor andel av dette til Nordkapp kommune.

Så har vi ideen om å bygge et kommunalt servicebygg for innkreving av parkeringsavgift mv. Jeg tror det vil bli et svært risikabelt prosjekt. Mer enn 75% av de besøkende på Nordkapplatået har betalt utflukten som en pakke til en reisearrangør, rederi eller lignende. De vet ikke hva inngangen koster, og de kommer ikke til å betale i et servicebygg utenfor Nordkapphallen. For tiden koster utflukten til Nordkapp, kjøp ombord på hurtigruta, kr 1590,-. Noe går til guide, leie av buss og en avtalepris til Scandic, men det meste går til Hurtigruten ASA. For folk som ankommer med cruiseskip er det på samme måten. De lokale ringvirkningene skapes av lokale aktører som tilbyr andre typer utflukter og aktiviteter i naturen. Og de kommer ved at flere overnatter og kjøper varer og tjenester lokalt.

Det er viktig for reiselivsnæringa i hele Norge er at Nordkapp framstår som et attraktivt reisemål hele året. Det forutsetter at vi unngår unødvendig bebyggelse og store parkeringsarealer på selve platået. God kapasitetsutnytting er avgjørende for en bærekraftig reiselivsnæring. Vi må ha åpningstider og tilgjengelighet til Nordkapp hele året som er bedre enn i dag. For meg er det utenkelig at en kommunal betalingskiosk kan gi bedre tilbud om vinteren. Mest sannsynlig vil det bli et underskuddsforetak fra dag en, og da kan det tenkes at cruiserederi står klar til å overta bare for å drifte ”servicebygget” mens båten ligger ved kai i Honningsvåg.

I debatten om Nordkapp har man vært alt for opptatt av penger som betales på selve Nordkapplatået, og man undervurderer verdien av merkevaren Nordkapp som magnet for reiselyst. Sett fra verden utenfor Honningsvåg er folk og reisearrangører opptatt av hva man kan oppleve i regionen Finnmark/ Nord Finland.

Kvalitetstilbud på Magerøya må utvikles ved at det skapes økonomisk grunnlag for helårig drift hos flere bedrifter i Honningsvåg, Gjesvær, Skarsvåg, Kamøyvær og på Sarnes. Bare på den måten kan reisemålet styrke sin posisjon i markedet.

Odd Holmgren kjempet på slutten av 1980-tallet en heroisk kamp for at kommunen skulle få kjøpt aksjemajoriteten i Nordkapp Vel. Da hadde selskapet fortsatt festeretten, og det åpnet seg en mulighet. Men så kom SAS på banen og fylkesmannen var ingen medspiller for de lokale interessene.

Vi kan ergre oss over at det gikk som det gikk, men det hjelper ikke å sette av penger på kommunens investeringsbudsjett nå. Det er 30 år for seint, og kommunens penger kan ganske sikkert brukes på en bedre måte.