Pressemelding

Trenger vi virkelig kvinnedagen i 2021? Noen hever kanskje øyenbrynet og tenker i de baner. Vi har jo kommet så langt, kvinner har stemmerett, karriere og topplederjobber. Ja i Norge har vi kommet langt. Men det gjelder dessverre ikke for alle land, og heller ikke overalt i Norge. Jeg blir ofte møtt med en snert av humor og uttalelser om at jeg er feminist og rødstrømpe, gjerne med en etterfølgende latter. Men å være feminist dreier seg ikke om stort mer enn å være for et samfunn med rettferdig fordeling, et samfunn der kjønn ikke bidrar til å avgjøre lønnsnivå, rettigheter, status og makt.

Barn og kvinner rammes
Hvert år blir 12 millioner jenter giftet bort som barn.  Dette er, i tillegg til å være et grovt brudd mot barns rettigheter, også et brudd mot kvinner. Graviditet og fødselskomplikasjoner er blant de vanligste årsakene til dødsfall blant jenter i alderen 15-19 år i lav- og mellominntektsland. Ca. 200 millioner kvinner i verden er utsatt for en form for kjønnslemlestelse, og til tross for at dette er ulovlig i de aller fleste land foregår dette i ca. 30 land. Overgrepet skjer som regel før jentene har fylt 5 år. Igjen ser vi at dette bryter med barns rettigheter samtidig som det er jenter som rammes.

Når en stor andel av kvinner på verdensbasis lemlestes og giftes bort som barn og i praksis blir fratatt sin stemme, sin frie vilje og muligheten for å ta utdanning og jobb bidrar dette til økte forskjeller mellom kjønnene og mindre mulighet for kvinner til å ha innflytelse på samfunnsutvikling. I Norge rynker vi nesen og syns barnebruder og kjønnslemlestelse er avskyelig. Samtidig bruker regjeringa kvinners kropp som forhandlingskort i maktkamper, da abortloven på historisk vis ble innstrammet i 2019.

Så ja, vi trenger kvinnedagen, i år, til neste år, og mest sannsynlig om 100 år, dessverre. Praksisen med opprettholdelse av forskjeller gjennom systematisk forskjellsbehandling ved utøving av politikk, tradisjon og kultur skjer ikke bare i U-land. Det skjer i Norge.

Utjevningen går i feil retning
Dette til tross, så har vi litt mindre utfordringer i Norge, men noen viktige aspekt ved norsk arbeidsliv er likevel verdt å peke på. Gjennomsnittlig tjener kvinner kun 87,5 av det menn tjener. Det er ikke mulig å forklare hele lønnsforskjellen ut fra utdanning, yrke, alder eller arbeidstid. I 2020 økte denne forskjellen for første gang på mange år. Økningen var vel og merke kun på 0,2 %, men når vi tar i betraktingen at utjevningen av lønnsforskjeller har flatet ut vesentlig de siste årene er dette uheldig. Andel sysselsatte kvinner er lavere enn andelen sysselsatte menn, og blant sysselsatte kvinner er andel deltidsansatte betydelig høyere enn blant sysselsatte menn. Da ender regnestykket i at en stor andel av de sysselsatte kvinnene jobber deltid.

Det usynlige skiftet
I det andre skiftet, som handler om praktiske gjøremål i hjemmet, som f.eks. henting i barnehage og lage middag, har likestillingen kommet et stykke på vei. Det tredje skiftet derimot, som er vanskelig å definere, men som dreier seg om planlegging, organisering og mentalt ansvar, har kvinner fortsatt hovedansvaret for. Det andre og tredje skiftet er ofte en så tidkrevende jobb at det er noe av årsaken til at mange kvinner ikke makter å jobbe fulltid.

Siden det tredje skiftet er usynlig anerkjennes ikke den jobben som gjøres godt nok. Det forekommer i den private sfæren, og det kan være vanskelig å gjøre strukturelle grep som fører til utjevning, men selvfølgelig ikke umulig. Personlige løsninger på strukturelle problemer fungerer ikke på sikt.  Et eksempel på en strukturell endring er innføring av fedrekvoten. Andel menn som tar ut fedrekvote øker, men det er kun drøye 60 % av fedrene som tar ut hele kvoten. Garantert barnehageplass og utvidet SFO-tilbud er eksempler på tiltak som kan bidra til å utjevne kjønnsforskjeller gjennom å legge til rette for at småbarnsforeldre kan være i fulltidsjobb.

Hvem tar beslutningene?
I politikkens verden har vi sett en økning i kvinnelig deltakelse. I dag er 35 % av Norges ordførere kvinner, og 40 % av kommunestyrerepresentantene er kvinner. Loven om 40 % representasjon av begge kjønn har bidratt til sistnevnte, men 35 % er nedslående lavt for et land som liker å fremstille seg som et av verdens mest likestilte land. Når det kommer til ledelse, er 8 av 10 styrerepresentanter i aksjeselskap (AS) menn. I allmennaksjeselskap (ASA) er det krav om 40 % representasjon av begge kjønn, og her er 6 av 10 styrerepresentanter menn. Hvis jeg snakker med en leder i Norge er det 63 % sjanse for at den jeg snakker med er en mann, og snakker jeg med en toppleder er sjansen 75 %.

Når økonomisk makt er konsentrert på menns hender, og de fleste beslutningstakerne både i næringslivet og i politikken er menn, vil systemet formes av og for menn. Dette skjer både bevisst og ubevisst av beslutningstakerne. En av årsakene er at beslutninger tas med det mannlige perspektivet som bakteppet. Analyser og utredninger har i liten grad tatt med det kvinnelige aspektet.

Hvorfor skal vi bry oss om feminisme i Norge?
Mange av kjønnsforskjellene er subtile og uhåndgripelig. Det er nødvendig å få kvinners rettigheter inn i ryggmargsrefleksen og ufarliggjøre temaet ved å snakke høyt om det. Grunnen til at vi skal fortsette å bry oss om feminisme i Norge er fordi vi har ressurser og makt i dette landet, i tillegg til demokrati og ytringsfrihet. Ressurser og makt strekker seg langt ut i verdens irrganger, og bidrar til å sette fokus på utdaterte tradisjoner og kulturer. Vi skal bane vei og bli bedre for hver dag. De store utviklingslinjene har ofte utspring på små steder. Bli med å bidra og ta i bruk ditt privilegium, din stemme.