Pressemelding
stortingsrepresentant Steinar Gullvåg, Arbeiderpartiet - Næringskomiteen -
12.12.2007
Sats på den maritime næringen!
Norge er fortsatt en av verdens ledende sjøfartsnasjoner. 90 000 mennesker har sitt daglige arbeid i det vi kan kalle maritime bedrifter. Vi har lange og solide tradisjoner. Bredden i vårt maritime miljø er imponerende og spenner fra rederier og skipsmegling til offshore, utstyrsindustri og skipsverft. Og vi skal bli enda bedre. I sin maritime strategi peker Regjeringen ut fem hovedområder. Det er:
• Globalisering og rammevilkår
• Miljøvennlige maritime næringer
• Maritim kompetanse
• Maritim forskning og innovasjon
• Nærskipsfart
De maritime næringene er utsatt for sterk internasjonal konkurranse og opererer i et globalt marked. Derfor må næringene ha rammevilkår som setter dem i stand til å konkurrere. Følgelig oppretter vi nå Europas beste rederiskatteordning, slik den maritime næringen selv har ønsket seg. Den nye skatteordningen innføres på tross av Rederiskatteutvalgets flertall, som gikk inn for å likestille rederivirksomheten med all annen næring i Norge – for øvrig helt å tråd med Bondevik-regjeringens næringspolitikk.
I tillegg har vi opprettholdt og bygd ut den såkalte nettolønnsordningen for sjøfolk, som gjør det mulig for norske rederier å bemanne norske skip med norske mannskaper.
Nettolønnsordningen, som den forrige regjeringen ville avvikle, har utvilsomt bidratt til å gjenskape optimisme i deler av det norske maritime miljøet.
Så skulle vi tro at rederinæringen var såre fornøyd. Men nei da! Rederiforbundet klarer ikke glede seg over gode rammevilkår og truer nok en gang med utflagging, fordi de ved overgangen til ny skatteordning må innfri to tredeler av den skattegjelda rederiene over tid har opparbeidet seg. Den siste tredelen kan brukes til miljøinvesteringer.
Nå er det ikke særlig oppsiktsvekkende at norske redere forsøker å unngå og betale skatt – ei heller at opposisjonen støtter dem i det. Men det er ganske pussig at Høyre, Kr.F. og Venstre i sine alternative budsjetter inntektsfører en skatt de faktisk er imot.
Neste år koster nettolønnsordningen norske skattebetalere 1,7 milliarder kroner. Det er 300 millioner kr mer enn den skattegjelda rederiene årlig må betale tilbake til staten de neste ti åra. Til gjengjeld får de altså en skatteordning som setter dem i stand til å konkurrere med rederier i andre industriland. Samtidig satser myndighetene kraftig på forskning og utvikling - norsk skipsfart vil kunne bli verdensledende med hensyn til miljøvennlig sjøtransport. Og det satses stort på maritim kompetanse, rekruttering og nærskipsfart.
På denne bakgrunn tror jeg nok at Norges Rederiforbund og deres medsammensvorne i Stortinget, lager ris til egen bak når de skaper inntrykk av at det er umulig å drive rederivirksomhet i Norge. Sannheten er at rammevilkårene for skipsfarten er bedre enn på lenge og at mange norske rederier satser for framtida. Men det er ingen som kan tvinge rederne til å drive sin virksomhet fra Norge. Noen har derfor flyktet til skatteparadisene og henter sine mannskaper fra lavkostland, der de bare betaler en brøkdel av lønningene til norske sjøfolk. Vi klarer aldri å konkurrere med lavkostlandene på dette området.
Men så er det altså andre redere som har oppdaget at norske sjøfolk har kvaliteter, kunnskap og kompetanse som langt på vei oppveier økte kostnader. Derfor rekrutteres det på nytt norske sjøfolk til norske rederier. Dessuten er det rederier som på ramme alvor mener at det faktisk kan være en konkurransemessig fordel å operere ut fra et velfungerende velferdssamfunn med rike sjøfartstradisjoner. De er disse fordelene vi skal bygge videre på når de maritime næringene pekes ut som et satsingsområde i norsk næringspolitikk.
• Globalisering og rammevilkår
• Miljøvennlige maritime næringer
• Maritim kompetanse
• Maritim forskning og innovasjon
• Nærskipsfart
De maritime næringene er utsatt for sterk internasjonal konkurranse og opererer i et globalt marked. Derfor må næringene ha rammevilkår som setter dem i stand til å konkurrere. Følgelig oppretter vi nå Europas beste rederiskatteordning, slik den maritime næringen selv har ønsket seg. Den nye skatteordningen innføres på tross av Rederiskatteutvalgets flertall, som gikk inn for å likestille rederivirksomheten med all annen næring i Norge – for øvrig helt å tråd med Bondevik-regjeringens næringspolitikk.
I tillegg har vi opprettholdt og bygd ut den såkalte nettolønnsordningen for sjøfolk, som gjør det mulig for norske rederier å bemanne norske skip med norske mannskaper.
Nettolønnsordningen, som den forrige regjeringen ville avvikle, har utvilsomt bidratt til å gjenskape optimisme i deler av det norske maritime miljøet.
Så skulle vi tro at rederinæringen var såre fornøyd. Men nei da! Rederiforbundet klarer ikke glede seg over gode rammevilkår og truer nok en gang med utflagging, fordi de ved overgangen til ny skatteordning må innfri to tredeler av den skattegjelda rederiene over tid har opparbeidet seg. Den siste tredelen kan brukes til miljøinvesteringer.
Nå er det ikke særlig oppsiktsvekkende at norske redere forsøker å unngå og betale skatt – ei heller at opposisjonen støtter dem i det. Men det er ganske pussig at Høyre, Kr.F. og Venstre i sine alternative budsjetter inntektsfører en skatt de faktisk er imot.
Neste år koster nettolønnsordningen norske skattebetalere 1,7 milliarder kroner. Det er 300 millioner kr mer enn den skattegjelda rederiene årlig må betale tilbake til staten de neste ti åra. Til gjengjeld får de altså en skatteordning som setter dem i stand til å konkurrere med rederier i andre industriland. Samtidig satser myndighetene kraftig på forskning og utvikling - norsk skipsfart vil kunne bli verdensledende med hensyn til miljøvennlig sjøtransport. Og det satses stort på maritim kompetanse, rekruttering og nærskipsfart.
På denne bakgrunn tror jeg nok at Norges Rederiforbund og deres medsammensvorne i Stortinget, lager ris til egen bak når de skaper inntrykk av at det er umulig å drive rederivirksomhet i Norge. Sannheten er at rammevilkårene for skipsfarten er bedre enn på lenge og at mange norske rederier satser for framtida. Men det er ingen som kan tvinge rederne til å drive sin virksomhet fra Norge. Noen har derfor flyktet til skatteparadisene og henter sine mannskaper fra lavkostland, der de bare betaler en brøkdel av lønningene til norske sjøfolk. Vi klarer aldri å konkurrere med lavkostlandene på dette området.
Men så er det altså andre redere som har oppdaget at norske sjøfolk har kvaliteter, kunnskap og kompetanse som langt på vei oppveier økte kostnader. Derfor rekrutteres det på nytt norske sjøfolk til norske rederier. Dessuten er det rederier som på ramme alvor mener at det faktisk kan være en konkurransemessig fordel å operere ut fra et velfungerende velferdssamfunn med rike sjøfartstradisjoner. De er disse fordelene vi skal bygge videre på når de maritime næringene pekes ut som et satsingsområde i norsk næringspolitikk.
