Pressemelding

Leserinnlegg/kronikk fra Kristoffer Albert Karikoski, medlem av styret for Aps samepolitiske forum i Østre valgkrets.

Mens elvene i Øst-Finnmark lukkes i et forsøk på å verne vår truede atlantiske laks, raser en annen, fremmed inntrenger opp våre vassdrag: pukkellaksen. Denne uønskede gjesten, som dør og råtner etter gyting, truer økosystemene og drikkevannet (Miljødirektoratet). Ironisk nok stenges samtidig havet for tradisjonelt fiske, en praksis som i generasjoner har vært en bærebjelke i samenes og finnmarkingenes liv og kultur. Og som om ikke det var nok: dersom elvene stenges ensidig på norsk side, vil turistene enkelt flytte fisket sitt til Finland, og dermed rammes også vår egen turistnæring. Er dette fornuftig forvaltning, eller et historieløst blindspor som rammer lokalsamfunnene og næringslivet hardt?

Den akutte trusselen mot vår lokale laks er reell, og tiltak for å beskytte den er nødvendige. Likevel fremstår dagens forvaltning som ikke bare inkonsekvent og urettferdig, men også direkte kontraproduktiv. For eksempel er laksefisket i Tanavassdraget stengt i 2025 på bakgrunn av den prekære situasjonen for laksebestandene (Regjeringen.no). Samtidig praktiserer våre finske naboer en langt mer pragmatisk tilnærming i andre grenseelver. Dette skaper ikke bare frustrasjon og spørsmål om effektiviteten av ensidige norske restriksjoner – laksen bryr seg lite om landegrenser – det har også alvorlige konsekvenser for vår lokale turistnæring.
Hvem vil velge å reise til norsk side for å fiske i en stengt elv, når de kan få den samme opplevelsen på finsk side? Resultatet er åpenbart: turistene vil styre unna Norge, og inntektene fra laksefisketurismen vil forsvinne til nabolandet. Dermed skyter vi oss selv i foten. Vi verner ikke laksen mer effektivt ved å stenge alene, vi bare svekker vår egen økonomi.

Paradoksalt nok rettes de strengeste tiltakene mot havet, vår tradisjonelle matfat. I generasjoner har finnmarkinger, både norske og spesielt samiske, høstet fra havet til livsopphold og i tråd med en dyp forankret kulturarv (Fiskesprell). Dette er ikke bare en fritidsaktivitet; det er en del av vår identitet og vårt levesett. Å stenge havet for garnfiske, samtidig som pukkellaksen uhindret får vandre opp i elvene og turistene drar til Finland, vitner om en forvaltning som har mistet bakkekontakten og mangler strategisk tenkning.

Pukkellaksen er en ressurs i havet før den gyter, en matfisk fullt på høyde med regnbueørret (NIBIO). Forskning viser at pukkellaks kan spre seg raskt og fortrenge andre arter, men også at den kan utnyttes som en ressurs (Forskning.no). Hvorfor skal denne verdifulle ressursen få gå til spille og forurense våre elver, når den kunne vært høstet i havet?

Argumentet om å beskytte den atlantiske laksen faller her på sin egen urimelighet. Pukkellaksen er en trussel etter den har gått opp i elva. Å tillate fiske i havet ville tvert imot kunne redusere antallet som når elvene, og dermed begrense skadene på økosystemene – samtidig som det opprettholder en viktig del av vår lokale kultur og potensielt skaper arbeidsplasser knyttet til foredling og salg av denne fisken.
Norge står utenfor EU og har gjennom EØS-avtalen sikret seg retten til å forvalte sine egne naturressurser, inkludert fiskeriene (Regjeringen.no). Dette understreker at de fiskereglene som praktiseres i norske elver og kystområder er et resultat av nasjonale politiske valg. Mens Finland som EU-medlem kan ha forpliktelser til å sikre likebehandling av EU-borgere, har Norge som ensuveren nasjon i EØS handlingsrom til å prioritere hensyn som lokal ressursforvaltning og vern.

Det er imidlertid viktig å anerkjenne at situasjonen i grenseområdene også kan oppleves som utfordrende fra finsk side. Som EU-medlem kan Finland være underlagt regler om ikke-diskriminering som i praksis gjør det vanskeligere å prioritere lokalt, kulturelt fiske uten samtidig å åpne for alle EU-borgere. Dette kan skape et «alt eller ingenting»-dilemma, der ønsket om å opprettholde tradisjonelt fiske for lokalbefolkningen potensielt tvinger dem til å tillate fiske fra alle EU-borgere i samme omfang.

Dette står i kontrast til Norges situasjon som EØS-medlem, hvor den nasjonale suvereniteten over fiskeressursene gir større mulighet til å skreddersy reguleringer som ivaretar lokale behov og tradisjoner, selv om dette også kan føre til forskjellsbehandling som oppleves som urettferdig fra et grenseoverskridende perspektiv. Eksemplet med Pasvikelva, hvor fiske i hovedsak er forbeholdt norske statsborgere bosatt i Norge, illustrerer hvordan denne nasjonale suvereniteten kan føre til forskjellsbehandling som oppleves som urettferdig i lys av de mer åpne reglene på finsk side.

Dagens forvaltning av laksebestanden i Finnmark fremstår som en blindvei som leder rett i grøfta. Den straffer lokalsamfunnene, overser en potensiell ressurs i pukkellaksen, stiller spørsmål ved logikken i å stenge havet, og undergraver vår egen turistnæring ved ensidige elvestengninger. Politikere og forvaltere må våge å tenke nytt og se helheten. Vi trenger en koordinert tilnærming med våre naboer, en anerkjennelse av vår historiske tilknytning til havet, og en pragmatisk holdning til høsting av pukkellaks. Å ignorere våre tradisjoner og næringsinteresser er ikke bare urettferdig, det er en historieløs og økonomisk skadelig forvaltningspraksis. Det er på høy tid å lytte til kyst/elvefolket og den lokale turistnæringen før skaden er irreversibel.

La oss ikke la byråkratiske skylapper og mangel på grenseoverskridende samarbeid ødelegge vår kulturarv, forurense våre elver, og tømme våre turistdestinasjoner. Finnmark fortjener en forvaltning som er like klok, samordnet og fremtidsrettet som den er rettferdig.