Pressemelding

Fra førerhuset til fylkestinget: Finnmark trenger en samferdselsrevolusjon!

Jeg har tidligere kjørt tungbil på finnmarksveiene i 14 år, fra 1979 til 1993, altså vi snakker om i «gamle dager». Nå sitter jeg som folkevalgt på fylkestinget, men bruker også litt av min tid til å kjøre buss med turister.

Som politiker har jeg et ansvar for å bidra til bedre samferdselspolitikk gjennom de vedtak som fattes. Mine erfaringer fra førerhuset, både gamle og nye, gir meg også et perspektiv som tall og rapporter alene ikke kan gi meg. Veiene våre er livsnerven for næringsliv og folk, men de er fortsatt ikke dimensjonert for dagens transportbehov, verken på sommer- eller vinterføre.

Finnmark – stort fylke, små veier
Finnmark er etter fylkessammenslåingene «bare» Norges nest største fylke, men med et veinett som ofte føles som en uendelighet, og dette gir rom for ettertanke. Lange avstander, langt mellom husene, krevende vinterforhold og rasutsatte områder gjør viktig transport og samferdsel til en daglig kamp. For tungtransporten – som frakter fisk, maskiner, varer og forsyninger – er utfordringene ekstra store. Når riks og fylkesveier stenges på grunn av uvær eller ras, stopper ikke bare trafikken; hele verdikjeder settes på vent.

Fra 80-tallet til i dag – hva har endret seg?
Da jeg kjørte tung bil på 80-tallet, var utfordringene mange: smale veier, få møteplasser, og vinterføre som krevde både erfaring og mot. En påstand: Vi var tidligere ute av bilen for å legge på kjetting, fordi vi hadde mindre motorer, men vi kom frem da også. I dag har vi bedre kjøretøy og mer teknologi, men veiene henger fortsatt etter. Mange strekninger er fortsatt for smale til å håndtere dagens vogntog på 50- 60 tonn. Når to slike møtes på en svingete fylkesvei, er det ikke bare ubehagelig – det er farlig.

Sikkerhet og beredskap
Statistikken taler sitt tydelige språk: Ulykker med tunge kjøretøy skjer oftere på vinterføre og på veier med dårlig standard. Når veier stenges, rammer det ikke bare sjåførene, men hele samfunnet. Butikker går tomme, ferskfisken når ikke ut til markedet, og folk mister viktige tjenester. Beredskapen er for sårbar. Vi kan ikke basere oss på at sjåførene «alltid finner en løsning». Det er ikke bærekraftig.

Hva må gjøres?
Vi trenger en helhetlig samferdselsstrategi for Finnmark – ikke bare lappverk. Her er fire grep som må prioriteres:

1. I takt med klimaskifte og det faktum at vintrene i nord blir tøffere, må vintervedlikeholdsmidler prioriteres i inntektssystemet til både kommuner og fylker her i Nord. Noe som er spesielt i Finnmark er at vi brøyter vekk 90 % av vedlikeholdsmidlene, og øvrig vedlikeholdsbehov asfalt osv. må reduseres og det totale etterslepet øker tilsvarende.

2. Europa- riks- og fylkesveier må få en standard som tåler dagens og morgendagens transport. Det betyr bredere veier, flere møteplasser og bedre vedlikehold.

3. Flere døgnhvileplasser og kontrollpunkter. Sjåfører må ha trygge steder å hvile og mulighet til å følge regelverket for kjøre- og hviletid. Dette handler om sikkerhet for alle. Kjøretøy og førere som ikke har den nødvendige kompetanse eller respekt, og heller ikke er rustet for forholdene, må lukes ut og fjernes fra våre veier.

4. Teknologiske løsninger og beredskap. Sensorer for vær og føreforhold må være tilgjengelig for alle, bedre varsling og raskere respons når veier stenges. Vi må bruke teknologi for å redusere risiko.

Hvorfor haster det?

Finnmark er ikke bare et fylke – det er en strategisk viktig region for Norge. Fiskerinæringen, industrien og forsyningslinjene til Nordkalotten er avhengige av at transporten fungerer. Når veiene svikter, taper vi konkurransekraft og trygghet. Dette er ikke et lokalt problem; det er et nasjonalt ansvar.

Som politiker vet jeg at budsjetter og prioriteringer er krevende. Men som mangeårig yrkessjåfør vet jeg også hva som står på spill. Vi kan ikke vente på neste krise eller neste ulykke. Finnmark trenger ikke flere små justeringer og årlige indeksreguleringer.

Vi trenger en samferdselsrevolusjon!

Kjetil Romsdal, Fylkestingsrepresentant, Nordkalottfolket