Leserinnlegg: Regjeringa glemte at sikkerhetspolitikk er folkan som bor her

Sei vi det, så gjær vi det», pleier kommunalminister Bjørnar Skjæran å si. Den formuleringen vil ikke bli brukt i Øst-Finnmark etter årets statsbudsjett. Man har «sagt mykje, men gjær lite».

Av: Wenche Pedersen (AP), styreleder i Øst-Finnmarkrådet

Regjeringen gjentar til stadighet at bosetting og aktivitet i Øst-Finnmark er av nasjonal og sikkerhetspolitisk betydning. Men det følges ikke opp med tydelige prioriteringer i dette statsbudsjettet. Det er ikke til å forstå når den samme regjeringa gjør en kjempesatsing på Andøya med mange 100 millioner kroner.

Vi noterer oss nå statsbudsjett nummer to i denne regjeringsperioden, midt i en alvorlig geopolitisk situasjon der det åpent snakkes om faren for krig med Russland og viktigheten av forsvarsoppbyggingen. Viktigheten av sivilsamfunnet ved grensen gjentas og gjentas. Ikke av oss, men av regjeringen selv. 

Vi kan ikke bygge opp Forsvaret samtidig som sykehustilbud, flyforbindelser, kraftforsyning og næringsliv er under press. Et sterkt forsvar forutsetter et sterkt samfunn å forsvare. Vi kan ikke pakke det inn: Regjeringen tar ikke situasjonen i Øst-Finnmark på tilstrekkelig alvor. Det er ille for oss som bor her, men for resten av landet er det en potensiell katastrofe.

Norge er mer avhengig av Øst-Finnmark enn noensinne. At folketallet går ned, burde bekymre alle. Uten en solid, lojal sivilbefolkning vil forsvaret og politiet få store vanskeligheter med å utføre oppdragene sine på en optimal måte. Forsvaret må ha sivile strukturer, infrastruktur og næringsliv. Politiet må ha befolkningens øyne, ører og lojalitet. Skal folk bli værende i forsvaret og politiet, må også partnerne deres ha arbeid og barna framtidsmuligheter. Regjeringen setter alt dette i spill med sin mangel på handlekraft.

Beklager, men en superklokke, midler til senter for motstandskraft og 15 millioner til sykkelløpet Arctic Race bidrar fint lite til å løse de fundamentale utfordringene vi står overfor dersom Norge vil beholde de knappe 25 000 suverenitets-hevderne som fremdeles bor i Øst-Finnmark.

Man skal ikke sette tiltak opp mot hverandre, har vi lært. Men vi løfter jo litt på øyenbrynene når man samtidig med alt som skjer bevilger 520 millioner til et nytt toppidrettssenter.

Dette handler om vilje. Derfor blir vi provosert når svarene vi får fra regjeringen, er generiske oppramsinger av alle de små satsingene den har gjort i 2023 og 2024. 

Spørsmålet regjeringen må stille seg selv er følgende: Har det virket? Svaret er nei. Da må man prøve hardere og kanskje lytte litt mer til de som faktisk er til stede i området.
Det er mulig at vår frustrasjon er ekstra stor fordi de siste ukene har gått med til å kjempe for å redde flyplassen i Vardø, når vi egentlig trodde vi skulle se på hvordan regjeringen kunne rette opp et flytilbud i Finnmark som har vært forferdelig dårlig. Skal vi klappe i hendene over at regjeringen valgte å ikke følge dette hårreisende rådet?

Det blir ikke aktuelt.

Eller kanskje vår frustrasjon skyldes at regjeringen virker mildt sagt middels interessert i å bidra når utsiktene til 450 arbeidsplasser ved gjenåpning av gruven i Sør-Varanger blir lansert? Noe som ville gitt hele Øst-Finnmark et historisk industriløft.

Eller kan det være at de 250 millionene som Båtsfjord har tapt på sanksjonene mot Russland, overhodet ikke blir tatt alvorlig av regjeringen? Da snakker vi altså om i form av handling. Ikke ord. Sympati er gratis.

Som alle andre deler av landet trenger Øst-Finnmark kraft, industri, karrieremuligheter og muligheter til å drive samfunnsutvikling. Vi ber om muligheter som står i forhold til våre utfordringer og vårt stadig økende nasjonale ansvar. Motivasjonen for å løse oppdraget er skyhøy hos oss. Det er regjeringens ambisjoner for Øst-Finnmark som virker mangelfulle. 

Flere av ordførerne i Øst-Finnmarkrådet er arbeiderpartifolk. Vi har trodd at vi kan påvirke våre partifeller i regjeringen. At de vil høre på oss og tro oss når vi beskriver situasjonen og ikke minst spiller inn gjennomarbeidede løsninger, gang etter gang. Vi må nå innse at lite skjer. Vi forventet mer.

Vi må nok en gang stille spørsmålet til regjeringen mens verden stadig blir et farligere sted: Hvis ikke nå? Når?

Og vær så snill med sukker på: Hvis vi får et svar, ikke svar med hva dere har gjort. Tenk helhetlig. Ta tydeligere grep – vi har gode forslag også på det som er delt med Kommunalministeren. Både muntlig og skriftlig. 

Dette handler om hele Norge. Det er et spørsmål om sikkerhet, beredskap og at Norge skal kunne forutse og bekjempe store og små angrep fra Russland i tide. Vi trenger ikke flere besøk hit, vi trenger ikke flere middager, møter og konferanser. 

Hvis ikke nå? Når?

Helt til slutt: Vi synes satsinga på Andøya er helt fantastisk, det samme gjelder Forsvaret, men effekten av disse satsingene forsvinner raskt hvis det ikke bor folk i Øst-Finnmark.