Det er ikke behov for flere utredninger

Kystsamfunnene i Troms og Finnmark tappes for liv gjennom politiske valg som har flyttet makt, kvoter og verdier bort fra kysten. Ressursene er fortsatt i havet, men det er ikke lenger lokalsamfunnene som høster dem. Det skriver Arne Luther i et leserinnlegg.

Dette er ikke utvikling, det er avvikling, og uroen langs kysten øker. Strukturkvotesystemet ble lansert som modernisering, men har i praksis ført til konsentrasjon av kvoter og kapital. Færre eiere kontrollerer mer, fartøyene er blitt større og lokalt eierskap er svekket. For kystsamfunnene betyr det mindre kontroll over eget livsgrunnlag og færre arbeidsplasser på land.

Inngangsbilletten til fiskeryrket er samtidig blitt så høy at unge stenges ute. Rekrutteringen svikter ikke fordi viljen mangler, men fordi mulighetene er borte. Dette er ikke enkelthistorier. Det er en struktur i ferd med å slå sprekker, og tilliten til systemet svekkes. Det skriver Arne Luther, tidligere regiondirektør i Fiskeridirektoratet, som i et leserinnlegg i Finnmarksdebatten.no advarte mot konsekvensene av dagens kvotepolitikk for kystsamfunnene i nord. 

Riksrevisjonen har dokumentert at fiskeripolitikken ikke fungerer etter hensikten. Ordninger som skulle sikre aktivitet og sysselsetting i kystsamfunnene uthules, og kontrollen er for svak. Myndighetene vet dette, likevel fortsetter utviklingen.

Det er ikke behov for flere utredninger. Leveringsplikten må håndheves, kontrollen styrkes og kvotesystemet gjennomgås politisk. Tilgang på kapital er avgjørende for rekruttering og fornyelse, staten må igjen ta ansvar.

Dette er ikke en regional krise. Det er en nasjonal utfordring. Handling kreves nå.