Leserinnlegg: Hva er det fylket prioriterer?
Hvert år behandles festivaltilskuddene i Finnmark fylkeskommune. Og hvert år ser vi omtrent det samme: Saksutredningen ligner i stor grad den fra året før, og den politiske behandlingen ender med tilnærmet de samme tildelingene – justert noen tusenlapper opp eller ned. Det gir forutsigbarhet. Men det gir også lite rom for reell diskusjon om prioriteringer. La meg være tydelig: Nordkapp kommune kommer totalt sett relativt godt ut av årets tildeling. Vi har mange festivaler, og det er positivt at flere av dem mottar støtte. Som virksomhetsleder for kultur i kommunen er jeg glad for at det finnes så mye aktivitet i kommunen vår.
Av: Andreas Børvik, virksomhetsleder for kultur i Nordkapp kommune og koordinator for Nordkappfestivalen.
Dette handler derfor ikke om at Nordkapp har fått for lite. Det handler om prioriteringene på fylkesnivå – og om balansen i tildelingene til festivalene i hele Finnmark. Kommersielle festivaler og nisjefestivaler er så absolutt viktige. De skaper aktivitet, trekker publikum, bygger omdømme og bidrar til lokal verdiskaping og bør ha sin plass i tilskuddsordningen.
Spørsmålet er om balansen er riktig?
Når festivaler som i hovedsak retter seg mot voksne, eller mot smalere målgrupper, år etter år prioriteres høyere enn bredt anlagte, frivillighetsbaserte festivaler med hovedfokus på barn og unge, er det grunn til å stille spørsmål.
Nordkappfestivalen er en bred folkefestival, tuftet på frivillighet – av og for lokalsamfunnet. Den skapes i samarbeid mellom lag og foreninger, lokalt næringsliv og frivillige krefter. Ungdomsrådet spiller en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av aktiviteter, særlig rettet mot barn og unge. Det gir ungdom reell medvirkning, ansvar og eierskap – ikke bare som publikum, men som aktive bidragsytere. En stor del av tilbudet til barn og unge er gratis – ikke fordi det lønner seg økonomisk, men fordi investering i barn og unge gir avkastning i form av trivsel, inkludering og forebygging på lang sikt. I tillegg gis det midler til lag og foreninger slik at de kan skape aktivitet under festivalen. Dette bygger fellesskap og lokal mobilisering. Men modellen gir ikke økonomisk inntjening. Når man velger en slik profil, er aktivitetsnivået direkte avhengig av tilskuddet man mottar. Lav støtte betyr redusert aktivitet. Det finnes ingen billettinntekter å hente inn tapet med.
Da er det legitimt å spørre:
Er det rimelig at festivaler som bevisst prioriterer gratis tilbud til barn og unge – og gir ungdom reell medvirkning – systematisk havner i det laveste tildelingssjiktet?
Dette handler ikke om å ta midler fra andre. Det handler om hvordan kriteriene faktisk slår ut i praksis. Dersom økonomisk omsetning og profesjonalitet veier tyngst, vil festivaler med gratis lavterskeltilbud alltid komme svakere ut. I fylkets egne strategier løftes barn og unge fram som en prioritert gruppe. Man snakker om inkludering, bolyst og levende lokalsamfunn. Festivaler som mobiliserer frivillighet og skaper åpne møteplasser bidrar direkte til dette. Likevel gjenspeiles ikke dette tydelig i tildelingene.
Når saksbehandlingen i stor grad gjentas fra år til år, blir også prioriteringene stående. Det betyr at nye festivaler har begrenset mulighet til å vokse inn i ordningen, fordi midlene i praksis videreføres på historisk nivå. Kanskje er tiden inne for en politisk gjennomgang av hvordan festivalmidlene fordeles – ikke for å svekke noen, men for å sikre en mer forståelig og balansert prioritering i hele Finnmark.
For dersom barn og unge faktisk skal prioriteres, må det også komme til uttrykk i tildelingen fra fylkeskommunen.
