Pressemelding

Høyres hovedorganisasjon

Jeg melder meg ut av Høyre med virkning fra idag, og ber om at mitt medlemskap i Stavanger høyre slettes.

Min generelle begrunnelse for å avslutte medlemskapet er at avstanden er blitt for stor mellom mitt verdisyn og den politikken en Høyredominert regjering fører, men enkeltsaker er begrunnelsen for at jeg tar denne beslutningen nå.

«Sosial markedsøkonomi» var begrepet Høyre brukte 40-50 år tilbake for å beskrive sin politiske balansen mellom næringsliv, samfunn og enkeltmenneske. Et begrep som passet godt til min blåfarge. Dagens Høyre opplever jeg som like blått overfor næringslivet, men blåere enn jeg vil være med på overfor samfunn og enkeltmennesker.

Jeg er stolt over å bo i et land med et sterkt sosialt sikkerhetsnett, som jeg venter å bli mer finmasket med Norges økende velstand. Nå ser jeg huller i nettet som det synes manglende politisk vilje til å bøte. Eksempelvis kan økende omstillingstempo og digitalisering føre til at både yrkesgrupper og enkeltmennesker falle utenfor arbeidslivet. Utfordringen krevet politisk lederskap og medvirkning fra samfunnet forøvrig, næringslivet inkludert.

Det var den vanskelige situasjonen på kysten i nord for mer enn 40 år siden som ført meg inn i Høyre og i 1981 fra Finnmark til Stortinget. Idag er fiskebestandene gjenreist til bærekraft, fiskeriene har god lønnsomhet og oppdrett har gjort næringslivet mer allsidig, men fraflyttingen fortsetter. Med nye tider følger nye utfordringer som løses enkelt der jeg nå bor, men som trenger statens medvirkning i den andre enden av landet.

I midten av desember sa ordføreren i Nordkapp, min hjemkommune i 23 år, at innbyggerne følte seg lurt, slik jeg følte meg lurt og slik jeg oppfattet at alle finnmarkinger og resten av landsdelen følte seg lurt av Equinor, Regjering og Storting.

50 nye arbeidsplasser ved Veidnesterminalen ville vært århundrets julegave til innbyggerne i Nordkapp, men like viktig; en byggebeslutning ville gitt et sterkt signal til næringslivet om at verdiskaping basert på lokale ressurser skal gi lokale ringvirkninger.

Equinor, tidligere Statoil, var heller ikke interessert i å bygge gassterminalen på Melkøya, men min tidligere kollega på finnmarksbenken, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fant som finansminister løsningen som omdannet Hammerfest fra fiskevær til oljebyen i nord.

Det er ikke et tvilsomt samfunnsøkonomisk regnestykke, men fravær av politisk vilje som stopper denne i Equinor-sammenheng lille investeringen i Nordkapp.

Jeg opplever meg som borger av en rettsstat, hvor jeg og alle andre norske borgere har plikt og rett til å få sin sak prøvd for domstolene i henhold til landets lover. Tilsidesettes denne retten, slik jeg oppfatter at både lovgivende og utøvende myndigheter gjorde overfor tyskerjentene i 1945 og nå overfor IS-medlemmer og deres barn, mener jeg makthaverne tilsidesetter et av de sentrale prinsippene nasjonen er bygd på. Jeg skammer meg over det som skjedde i 1945 og jeg skammer meg over at det hestehandles blant dagens ledende politiker over norske borgeres grunnleggende rettigheter.

Når folk spør meg hva jeg hadde igjen for 8 år på Stortinget er svaret mitt:

«Jeg ble et bedre menneske»

En bedre attest kan jeg ikke gi mine medrepresentanter i og utenfor Høyre og de ansatte på Stortinget.

Statsminister Erna Solberg er en visjonær og målrettet leder. Jeg applauderer hennes innsats for å styre Norge fremfor å la begivenhetene styre oss. Det hun åpenbart ikke forstår er at hun og hennes mannskap skal lyttet mer til misnøyen og brukte mer tid til å begrunne og forklare samfunnsendringer.

Hilsen

Steinar Eriksen