Pressemelding

Det kan ikke være lett å være kommunestyrepolitiker, ordfører, rådmann eller rådgiver for Nordkapp kommune i disse dager. Håp og skuffelse, makt, frykt, penger, moral, informasjonsoverflod og informasjonsmangel i en kokende jerngryte.

Her er uansett min bedømmelse av kommunens handlingsrom akkurat nå, for hva det er verdt. Kom gjerne med motargumenter hvis du har dem.

• Kommunen har lov til å regulere utmarksområdene på Nordkapp til offentlige friområder. Så lenge saksbehandlingsreglene i plan- og bygningsloven følges, så vil reguleringen være lovlig – bokstavelig talt.
• Reguleringen vil også være juridisk bindende for grunneier (FeFo), festeren (Rica), staten, fylkeskommunen og kommunen selv.
• Regulering til offentlig formål («o») kan gi kommunen adgang til å ekspropriere områdene senere. Kommunen kan altså oppnå det samme resultatet som formannskapet i 2018 ønsket, og vedtok, og prøvde å forhandle med FeFo om, nemlig eierskap til friområdene på Nordkapp.
• Jeg savner mer diskusjon om ekspropriasjonsalternativet. Alle muligheter bør etter min mening drøftes før man kan konkludere med hva som er best (eller minst dårlig) for kommunen.
• Utgangspunktet er klart: Selve reguleringsvedtaket gir ingen automatisk erstatningsplikt. Som sagt; å regulere er lovlig, og derfor som klar hovedregel ikke erstatningsansvarlig. Dette er fastslått av Norges Høyesterett så sent som i fjor (HR-2018-2388-A). Det samme er poengtert av Regjeringen i dens reguleringsplanveileder (2018). Juridisk forfatter i plan- og bygningsrett; Fredrik Holth, har holdt foredrag for Nordkapp kommune om nettopp dette. Juridiske lærebøker og kommentarutgaver etterlater samme budskap.
• Det «verste» som kan skje, er faktisk at FeFo og/eller Rica krever innløsning, altså straksekspropriasjon.

• Altså: FeFo/Rica kan teoretisk sett få krav på at kommunen eksproprierer umiddelbart. I motsetning til å vente på at kommunen selv går til dette skrittet, som jo kan være en langsom prosess. (Jeg vil understreke at jeg nå skisserer en hypotetisk situasjon. Det er ikke sikkert at lovens vilkår for innløsning er til stede. Det er heller ikke sikkert at FeFo/Rica ønsker å kreve innløsning.)

• La oss et øyeblikk tenke oss at innløsning er reelt. Hva så? Er det ikke eierskap kommunen ønsker? Uansett om det blir vanlig ekspropriasjon eller innløsning, så oppnår kommunen det samme: Kommunen overtar områdene til eie, mot betaling, altså vederlag; «ekspropriasjonserstatning» (kjært barn har mange navn).

• Så over til det store, saftige spørsmålet: Hvor mye må kommunen eventuelt betale til FeFo/Rica for å ekspropriere de offentlige friområdene?

• Jeg vet at kommunen har fått veiledning fra fagfolk med solid kompetanse innenfor ekspropriasjonsrett, nærmere bestemt advokat Stordrange (direkte eller indirekte, i alle fall). Hvilke råd administrasjonen eventuelt har fått om utmåling, er jeg dessverre ikke kjent med.

• Min forståelse – igjen, for hva det er verdt – er at vederlaget skal settes til det høyeste av enten salgsverdi eller bruksverdi. Det vil si salgsverdien eller bruksverdien av de offentlige friområdene isolert sett. Ikke verdien av hele anlegget. Kun friområdene.

• For å begynne med salgsverdien: Hva er det påregnelig, altså sannsynlig, at markedet hadde vært villig til å betale for friområdene dersom de skulle blitt utlagt for salg? Litt vanskelig å estimere, tenker du kanskje, siden det ikke akkurat «kryr» av andre Nordkapplatåer å sammenligne med. (Langt mindre friarealer som er kjøpt og solgt på lignende destinasjoner.)

• Premisset for denne vurderingen er egentlig litt absurd. Grunneieren (FeFo) har klart og utvetydig vedtatt at Nordkapp ikke er til salgs. Rent logisk kan jo dette bare bety at en «salgsverdi» er illusorisk; teoretisk; urealistisk. Det eksisterer ingen salgsverdi, ifølge grunneieren – «selgeren» – selv.

• La oss imidlertid se bort fra grunneierens motvilje mot å selge. La oss tenke oss at friområdene kunne blitt utlagt for salg. Eksisterer det et marked for kjøp av de potensielt offentlige friområdene på Nordkapp? Jeg spør fordi vi her snakker om utmark og allemannsrett.

• For en investor/gründer/spekulant/utvikler, så vil spørsmålet ganske enkelt være: Hva kunne jeg tjent på arealene? Hvilken overskuddsbringende virksomhet er det sannsynlig at jeg kunne brukt arealene til, som kunne forsvart kjøpesum [X]?

• Bompengeinnkreving? Her er vi i kjernen av friluftsloven § 14. Det er ikke lov til å profittere på adkomstavgiften. Avgiften skal dekke kostnadene ved å holde friluftsområdet i stand for friluftsfolket, og intet mer. For å være pinlig nøyaktig: Avgiften skal være «rimelig» og «må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket» (sitat, lovens § 14).

• Dersom kommunen i en ekspropriasjonssak skulle bli møtt med argumenter om at adkomstavgiften gir betydelige overskudd (som går tapt ved ekspropriasjonen), så vil svaret i prinsippet være enkelt: Overskuddet er i så fall ulovlig. Man får selvfølgelig ikke erstattet fremtidige, ulovlige fortjenester. (Noe annet ville jo vært som at en narkotikalanger skulle få erstattet sin tapte salgsfortjeneste når kommunen eksproprierte «narkoreiret» hans. Uten sammenligning for øvrig!)

• Hva med bruksverdi? Som sagt er området utmark – allemannsrett. (Dette er sant fordi det er hele grunnlaget for et løyve etter friluftsloven.) Jeg kan ikke helt se hvilken bruksrett eller bruksverdi som går tapt ved at områdene erverves av kommunen til offentlig friområde.

• Spørsmålet er vel heller hvor mye FeFo kunne dratt inn i utleieavkastning på friarealene? Det kan ikke være mye. Fordi hvor mye er Rica (eller en hvilken som helst annen bedrift) villig til å betale i grunnleie for offentlige friområder, når de nær sagt bare innebærer forpliktelser, og når det i praksis bare kan kreves kostnadsdekket gjennom friluftsløyve? Igjen: Verken eier eller leietaker har anledning til å profittere på friluftsavgiften.

• Går det an å si at den økonomiske verdien ligger i monopolsituasjonen? At den private «eneretten» til arealene sikrer festeren mot konkurrerende næringsvirksomhet? En slik arealdominans må vel være en økonomisk verdi i seg selv?

• Et offentlig friområde legger ikke opp til konkurranse, for å si det forsiktig. Et friområde skal nettopp holdes fritt for bebyggelse. Det er ikke lov til å etablere bebyggelse eller anlegg (konkurrerende eller ei), uansett. Noen «bruksverdi» i form av «konkurransesikring» går dermed ikke tapt ved ekspropriasjon til offentlig friområde. Rica vil fortsatt være eneste (private) aktør i sitt markedssegment på Nordkapp, selv om kommunen tvangserverver eierskapet til friområdene.

• Min konklusjon er derfor at kommunen neppe trenger å bekymre seg for dyre erstatningssummer ved en eventuell ekspropriasjon. Advokatregningene må dekkes, ja, men jeg kan ikke se noe annet enn at både grunneieren og festeren vil slite med å få medhold i erstatningsutmålingen. Jeg kan ta feil, men ønsker i så fall debatten velkommen.

Til slutt, et hjertesukk… Bør kommunen overhodet forvente noe forsøk fra FeFo på å innkassere store erstatningsbeløp fra kommunen i tilfelle ekspropriasjon?

Moralsk sett nei. Men også fra en privatrettslig synsvinkel mener jeg svaret bør være nei. Fordi FeFo har gang på gang understreket at de forholder seg til kommunens regulering. Dette må man kunne stole på.

Personlig mener jeg at det ville vært grovt urimelig om FeFo skulle krevd Nordkapp kommune for store erstatninger. Ved å gjøre noe slikt, ville FeFo bare oppnå å ta et stort spadetak i jorda for sin egen, sikre grav. Fordi alle og deres mor vet at FeFo ikke bør eie Nordkapp.

Jeg henger ikke i et horn på veggen, så jeg vet at FeFo har sagt nei til å selge platået til Nordkapp kommune frivillig. Men det er ingen som aksepterer det, eller forstår det. Nordkapp bør tilhøre Nordkapp. Kan ikke dette løses frivillig, så kan tvangsavståelse være et alternativ. Makt har kommunen nok av.