Pressemelding

Flertallet på Stortinget bestående av Høyre, FrP, Venstre og KrF har besluttet å slå sammen Finnmark og Troms til en region. Det er verdt å merke seg at bare en av

de fem stortingsrepresentantene fra Finnmark, Høyres Laila Davidsen, stemte for sammenslåing.

Finnmark fylkesting har behandlet saken fire ganger og gjorde sin endelige beslutning om å forbli egen region 16. desember 2016 etter å ha gjennomført nabosamtaler med Troms. Samtalene ble avsluttet da vi konkluderte med at forskjellene var for store og intensjonene for ulike for å gjennomføre en sammenslåing.

I et debattinnlegg stiller Lena Marie Steffensen mange spørsmål om hva dette vedtaket betyr for Finnmarks befolkning. Spørsmålene stilles med rette fordi resultatet av reformen og for sammenslåing av de to nordligst fylkene fortsatt er svært uklart. Det er egentlig helt utrolig at det går an å tegne grenser uten å fortelle noe særlig om hva innholdet og oppgavene skal være.

Høyres Laila Davidsen hevder at dette kun er en administrativ sammenslåing og vil knapt merkes for befolkningen i Finnmark. Hun bedyrer til og med at fylket skal få beholde fylkesmannsembetet, sin nuværende representativitet med samme antall stortingsrepresentanter og i tillegg skal Finnmark tilgodesees med mange offentlige og statlige arbeidsplasser. Man kunne jo kanskje lure litt på hva som eventuelt skulle være vitsen med en reform som ingen merker, men poenget her er nok at Davidsen slett ikke vil ha fokus på det som kan bli konsekvensene for folk i Finnmark.

Når fylkestinget vil at Finnmark skal bestå som eget fylke er det fordi vi mener at regionreformens intensjoner om å utøve større myndighet og utføre flere og større oppgaver kan realiseres med den størrelsen vi er i dag. Det kan vi klare like godt som om vi skulle vært en enhet sammen med Troms på om lag 220 000 innbyggere.

Det er allerede utfordrende for Finnmark fylkeskommune å tilby og opprettholde et tilfredsstillende desentralisert tjenestetilbud. Jeg tror ikke det vil bli lettere i en region sammen med Troms. Heller motsatt. Den desentraliserte videregående skolestrukturen i Finnmark er kanskje den som er mest utsatt. Hvor mange landbruksutdanninger kan vi ha i en ny storregion? Hvor mange tilbud innen musikk dans og drama? Vil et nytt sammenslått fylkesting opprettholde en Lakselv videregående skole 7 mil fra Samisk videregående skole i Karasjok som finansieres med statlige midler. Færre utdanningstilbud vil som kjent føre til at flere 15-16 åringer må reise langt og være borteboere.

Vil øyer og veiløse bygder få opprettholdt et tilfredsstillende båt- og fergetilbud eller vil tilbudet bli dårligere? Jeg er skeptisk og heller til det siste. Og hvordan blir det med en tannhelsetjeneste som Høyre- og FrP regjeringen foreslår at kommunene skal ha ansvar for i framtida. En omlegging av en tjeneste som fungerer utmerket der den er i dag som kommunen slett ikke ønsker å ta ansvaret for og som fagmiljøet selv mener er en dårlig ide.

Sammen kjempet vi for ett eget politidistrikt i Finnmark. Vil en sammenslåing sette denne organiseringen i spill?

Finnmark utøver store nasjonale oppgaver i dag, Sykehusinnkjøp i Vadsø, Enhet for Voldsoffererstatning i Vardø og Innkrevingssentralen i Sør-Varanger. Disse nasjonale oppgavene utføres fra Finnmark med stor suksess og vi er derfor klar til å ta på oss flere slike nasjonale oppgaver. Men de siste tre årene er det jo det motsatte vi har erfart.  Mange statlige virksomheter har de siste årene istedenfor redusert eller flyttet ut av Finnmark. I sum har dette nok liten betydning for en by som Tromsø og for nasjonen, men stor betydning for Finnmark. Dette en også en av poengene i innlegget til Lena Marie Steffensen. Vi frykter dessverre at en sammenslåing med Troms ikke vil reversere denne utviklinga, men heller fortsette.

Høyrefolk i Finnmark beskylder Arbeiderpartiet for å drive svartmaling av regionreformen og at vi ikke evner å se mulighetene. Dette tåler vi, men hvis det virkelig er slik at det skal komme nye oppgaver, hvorfor fortelle man ikke hva det er? Og hvorfor underkommunisere de negative konsekvensene som jo er nødt til å komme ettersom ”effektivisering” er et mål med reformen?

Arbeiderpartiet i Finnmark og fylkeskommunen har vært positiv til reformens innhold og har ment at det ville være bra med nye oppgaver, økt makt og grunnlag for mer myndighetsutøvelse fra det regionale folkevalgte nivået. Vi mener at dette er fullt mulig med dagens fylkesgrenser. Finnmarks helt spesielle posisjon både i forhold til nordområdepolitikk, beredskap, grenser mot både EU og Russland samt den kompetansen vi har som fleretnisk befolkning og rettssituasjonen gjennom Finnmarkseiendommen er forhold vi har lagt til grunn for å bestå som eget fylke.

Vi har i flere omganger spilt inn hvilke oppgaver og tjenesteområder dagens Finnmark kan ta ansvar for. Flere oppgaver og mer makt ville gi optimisme og større sjøltillit som igjen vil tiltrekke seg mer kompetent arbeidskraft og på den måten skape grunnlag for økt vekst i befolkning og næringsliv. Det er vårt alternativ. Finnmark må bestå som egen region.