Pressemelding
Per Fossen Hals, Senterungdommens politiske utvalg -
08.05.2006
EØS eller EU-medlemskap - ingen forskjell?
Ja, dette er en frisk fantasi som dessverre er virkelighetsoppfatningen hos mange. Man tror at siden vi er med i EØS-samarbeidet er vi så godt som EU-medlem, bare uten innflytelse. Dette er feil. Mellom 1997 og 2003 vedtok EU ca. 11 000 ulike direktiv. Norge og EØS-landene har kun overtatt ca. 2000 av disse. Dette utgjør bare litt i overkant av 20 %, noe som faktisk er vesentlig mindre enn de 100 % Norge hadde måttet godta som EU-medlem.
Betyr dette at EØS-avtalen er en god ordning for Norge? Isolert sett klart nei, om alternativet er EU-medlemskap, ja. I forhold til å være medlem av Unionen og helt avhengig av betongbyråkratiet i Brussel har Norge nemlig en rekke fordeler som en fortsatt fullt ut uavhengig stat:
For det første styrer vi selv vår egen handel med tredjeland, og kan ivareta viktige hensyn til eget næringsliv samtidig som vi kan opptre mer solidarisk med de fattige landene enn det kapitaldominerte EU gjør. Vi har videre vi full styring over vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi er ikke bundet til EU-regler for statsbudsjettet, og kan derfor bruke en rekke samfunnsøkonomiske virkemidler for å redusere arbeidsledigheten og utjamne forskjeller mellom grupper og regioner. Landbruks- og fiskerinæringene, med sterke nasjonale og distriktspolitiske interesser, står også utenfor EØS-systemet.
Sist, men ikke minst kan vi som ikke-medlem si nei til EU-direktiv gjennom å bruke vetoretten i EØS-avtalen, noe som tidligere stortingsflertall dessverre ikke har gjort for eksempel ved innføringa av barnematdirektivet. Norge må bli langt tøffere i sin politikk ovenfor EU, og sikre seg avtaler som er like gunstige og fungerer like godt som det Sveits har oppnådd - utenfor EØS. Vi må si klart i fra når det gjelder det såkalte tjenestedirektivet, og stå på vår tolkning av EØS-avtalen i forhold til differensiert arbeidsgiveravgift og hjemfallsretten. Disse ordningene er svært viktige for å gjøre det attraktivt å ta hele landet i bruk og for å sikre nasjonal kontroll med de viktige kraft- og naturressursene. Gledelig nok har den rød-grønne regjeringen varslet en langt mer aktiv og tøffere EU-politikk enn Bondevik II.
Noen vil si at bruk av vetoretten kan medføre mottiltak - at EU "tar igjen" ved å begrense for eksempel fiskeimporten. Eksemplet Sveits viser at det å stille krav faktisk fører til at man oppnår mer. Teoretisk sett bør Norge, med olje- og gassproduksjon som EU er avhengig av, og et verdensmarked utenfor EU som i stadig større grad etterspør norsk fisk, ha langt bedre forhandlingskort enn sveitserne. Ovenfor det overnasjonale, byråkratitunge, liberaliststyrte EU må et lite, men ressursrikt land våge å spille tøft på de fortrinnene man faktisk har.
Til slutt vil jeg at folk skal smake litt på dette punktet fra EØS-avtalens artikkel 127:
”Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel
Til de andre avtaleparter.” Og det står: ”straks etter varselet om at en avtalepart akter å
trekke seg fra avtalen, skal de andre avtalepartene sammenkalle en diplomatisk konferanse
For å vurdere endringer det måtte være nødvendig å gjøre i avtalen.”
Betyr dette at EØS-avtalen er en god ordning for Norge? Isolert sett klart nei, om alternativet er EU-medlemskap, ja. I forhold til å være medlem av Unionen og helt avhengig av betongbyråkratiet i Brussel har Norge nemlig en rekke fordeler som en fortsatt fullt ut uavhengig stat:
For det første styrer vi selv vår egen handel med tredjeland, og kan ivareta viktige hensyn til eget næringsliv samtidig som vi kan opptre mer solidarisk med de fattige landene enn det kapitaldominerte EU gjør. Vi har videre vi full styring over vår egen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi er ikke bundet til EU-regler for statsbudsjettet, og kan derfor bruke en rekke samfunnsøkonomiske virkemidler for å redusere arbeidsledigheten og utjamne forskjeller mellom grupper og regioner. Landbruks- og fiskerinæringene, med sterke nasjonale og distriktspolitiske interesser, står også utenfor EØS-systemet.
Sist, men ikke minst kan vi som ikke-medlem si nei til EU-direktiv gjennom å bruke vetoretten i EØS-avtalen, noe som tidligere stortingsflertall dessverre ikke har gjort for eksempel ved innføringa av barnematdirektivet. Norge må bli langt tøffere i sin politikk ovenfor EU, og sikre seg avtaler som er like gunstige og fungerer like godt som det Sveits har oppnådd - utenfor EØS. Vi må si klart i fra når det gjelder det såkalte tjenestedirektivet, og stå på vår tolkning av EØS-avtalen i forhold til differensiert arbeidsgiveravgift og hjemfallsretten. Disse ordningene er svært viktige for å gjøre det attraktivt å ta hele landet i bruk og for å sikre nasjonal kontroll med de viktige kraft- og naturressursene. Gledelig nok har den rød-grønne regjeringen varslet en langt mer aktiv og tøffere EU-politikk enn Bondevik II.
Noen vil si at bruk av vetoretten kan medføre mottiltak - at EU "tar igjen" ved å begrense for eksempel fiskeimporten. Eksemplet Sveits viser at det å stille krav faktisk fører til at man oppnår mer. Teoretisk sett bør Norge, med olje- og gassproduksjon som EU er avhengig av, og et verdensmarked utenfor EU som i stadig større grad etterspør norsk fisk, ha langt bedre forhandlingskort enn sveitserne. Ovenfor det overnasjonale, byråkratitunge, liberaliststyrte EU må et lite, men ressursrikt land våge å spille tøft på de fortrinnene man faktisk har.
Til slutt vil jeg at folk skal smake litt på dette punktet fra EØS-avtalens artikkel 127:
”Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel
Til de andre avtaleparter.” Og det står: ”straks etter varselet om at en avtalepart akter å
trekke seg fra avtalen, skal de andre avtalepartene sammenkalle en diplomatisk konferanse
For å vurdere endringer det måtte være nødvendig å gjøre i avtalen.”
