Pressemelding

• Det voldsutsatte savner mest fra hjelpeapparatet, både det offentlige og det frivillige, er informasjon om rettigheter og muligheter. Kommunene må gjøre informasjon om lokalt hjelpetilbud og rettigheter lett tilgjengelig på kommunens nettside. Det er da naturlig å linke til relevante instanser som f. eks. Støttesenter for kriminalitetsutsatte, krisesenter, vern for eldres nasjonale kontakttelefon, nærmeste barnehus og politiets nettsider på kommunens nettsider.
• Kartlegge ressurser på kommunalt nivå og rutiner for samhandling og samarbeid på tvers av avdelinger og etater (eksterne som politiet, familievernkontoret og etc) i din kommune
• Kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner må utarbeides/revideres.

Vold og overgrep i samiske miljøer er blitt synliggjort i nyere forskning og overgrepssakene i Tysfjord. Halvparten av samiske kvinner utsettes for vold. Det er alarmerende tall. Regjeringen har startet arbeidet med en ny nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Handlingsplanen vil ha en egen del om vold og overgrep i samiske samfunn. Relevante samiske miljøer er involvert i utarbeidingen. Også kommuner er oppfordret til å komme med forslag til forebyggende tiltak.

Vold i nære relasjoner forekommer både i vårt fylke og i alle våre kommuner, uten unntak. Vold i nære relasjoner er fortsatt et tabubelagt tema. Det er vanskelig å snakke om vold med andre generelt. Det er ekstra vanskelig å snakke om vold og overgrep med andre når det er en kulturell forventning om at et individ skal være sterk. Fornorskning har tvunget frem en konfliktløsningsstrategi som går ut på å ordne opp i egne saker innad i familien. Manglende tillit til hjelpeapparatet forsterker denne konfliktløsningsstrategien. I tillegg vil manglende hjelpetilbud på morsmålet hemme urfolk i å ta kontakt med hjelpeapparatet. Dette er noen av faktorer som bidrar til å gjøre våre samiske barn, unge, partnere, ektefeller og eldre med samisk bakgrunn ekstra sårbare. Her trenges det et felles tak for å se hva kommuner bidrar med og kan bidra med både ressurser og kunnskap.

Ikke sjeldent overlates voldsutsatte til selv for å finne frem i ”jungelen” av potensielle bistandsytere. Kommunene må bestrebe og organisere ressursene på en slik måte at tjenestene tilpasses til det beste for den hjelpetrengende. De som rammes av vold og seksuelle overgrep kan ha behov for støtte og hjelp fra flere virksomheter over lengre tid, som for eksempel fra barnehagen eller skolen, helse- og omsorgstjenesten, familieverntjenesten, fritidssektoren, NAV, politiet, barneverntjenesten og tilhørende virksomheter. Arbeidet må koordineres for å bygge en solid helhetlig og samordnet hjelpetilbud. Vi som hjelper må snakke med hverandre.

Forskning viser at den viktigste enkeltfaktor for hjelpsøking i forbindelse med vold i nære relasjoner er frykt for å bli drept. Skam, behov for å holde familiens hemmeligheter innad i familien, tradisjon å løse konfliktene innad i familien, skepsis til hjelpeapparatet er bare noen av få barrierer mot hjelpesøking på individ nivå. På samfunnsnivå bidrar ideen om at individ selv er ansvarlig for sin egen lykke til å forsterke tabu og taushet rund tema vold i nære relasjoner. Vi må jobbe med holdninger og iverksette tiltak som bidrar til å bygge ned tabu rundt vold i nære relasjoner.

I tillegg har studier avdekket at det er manglende tillit mellom den samiske befolkningen og det offentlige hjelpeapparatet. For å lykkes med forebyggende arbeid i samiske områder, må vi starte arbeidet med gjensidig tillitsbygging. Arbeid mot vold i nære relasjoner er en stor samfunnsutfordring, hvor alle instanser må ta ansvar og bidra til å forhindre vold og bistå med oppfølging der vold har blitt utøvd.

Det er kommunenes administrative og politiske ledelse som har ansvar for å forankre statlige styringssignaler, bruke mulighetene regelverket gir for å synliggjøre og prioritere arbeidet mot vold i nære relasjoner, legge til rette for og fremme samarbeid og samordning. Holde fokus på tema, ikke gi slipp taket på den.

Studien til Solveig Karin Bø Vatnar som heter "Partnerdrap i Norge i perioden 1992-2012" viser til følgende funn:

• I 7 av 10 partnerdrap var det registrert partnervold før drapet. I 5 av 10 partnerdrap var det registrert mer enn 5 voldsepisoder før drapet.  Disse drapene kommer altså ikke uten forvarsel. Politi, helsevesen, hjelpeapparat og privatpersoner hadde observert valide risikofaktorer for partnerdrap. Det betyr at drap kommer ikke uten forvarsel. Det betyr at i flertallet av partnerdrapene i Norge er det et betydelig potensial for iverksetting av forebyggende tiltak.
• 3 av 4 gjerningspersoner og offer hadde vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat. Det var registrert drapstrusler i tre av 10 partnerdrap. Identifisert risiko ble i liten grad videreformidlet til andre instanser. Forskning viser at systematisk kommunikasjon av voldsrisiko mellom aktuelle etater fremstår som et relevant forebyggende tiltak.
• 6 av 10 gjerningspersoner og 7 av 10 offer hadde søkt hjelp i private relasjoner. Dette hadde skapt bekymring, og forsøk på å hjelpe. 1 av 3 GP hadde nevnt partnerdrap. Bekymringene ble i liten grad formidlet til helsevesen, politi og hjelpeapparat.

De som hadde formidlet volds- og drapsrisiko til disse etatene opplevde at alvoret i situasjonen ikke ble forstått. Studier har vist at den viktigste uavhengige faktor for å søke hjelp hos disse etatene er frykt for å bli drept. Både i politi, helsevesenet og fra politisk ledelse, arbeide man ut i fra en intensjon om at det skal være lavterskel for å be om bistand mot vold i nære relasjoner. Men et slikt utgangspunkt risikerer man imidlertid at vold- og drapsrisiko vurderes for lavt ved første kontaktpunkt, og at potensialet for forebygging reduseres. Resultatene fra studiet indikerer at terskelen for at nærstående tok den type kontakt var svært høy.

Disse funnene er et insitament til å iverksette forebyggende tiltak på kommunalt og regionalt nivå. Disse funnene peker på at det er behov for å spre kunnskap om vold/overgrep og hvor man finner hjelp. Det er behov for at tiltak er samordnet, og samhandling er rutinert. Det utfordrer samarbeid mtp informasjonsflyt om den voldsutsatte, men skal man lykkes med helhetlig hjelp må man bestrebe at informasjonsflyt er muliggjort. Vold i nære relasjoner på den politiske agenda, komme frem med et tydelig budskap om prioriteringer og satsing på forebyggende arbeidet.

Med endringene i helselovgivningen som trådte i kraft i 2018 slås det fast at de ansvarlige for tjenestene har en tydelig plikt til å ha særlig oppmerksomhet på at pasienter og brukere kan være eller stå i fare for å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep. Det er ledelsen som har ansvar for å legge til rette for at helse- og omsorgtjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Vi kan gjøre en forskjell!