Naturopplevelser er viktigst for finnmarksjegeren

Naturopplevelser og rekreasjon viktigere enn matauk for finnmarksjegeren.

Finnmarkseiendommen (FeFo) har sammen med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) gjennomført en spørreundersøkelse blant småviltjegere bosatt i Finnmark. Målsettingen har vært å få mer kunnskap om småviltjegerne i Finnmark, og vurdere om det er mønstre i jakta som peker seg ut, spesielt med tanke på samisk bruk.

--FeFo skal forvalte naturressursene til det beste for lokalbefolkningen, særlig med hensyn til samisk kultur og utmarksbruk. Derfor er det viktig for oss å få best mulig kunnskap om hva som er viktig for dem, hvordan de utnytter ressursen og hvilke holdninger de har til ulike forvaltningsgrep, sier Einar J. Asbjørnsen, leder for utmarksavdelingen i FeFo, i en pressemelding. 

Nesten 2 000 småviltjegere svarte på undersøkelsen, noe som tilsvarer mer enn halvparten av alle registrerte småviltjegere bosatt i Finnmark. 
 
--Responsen på undersøkelsen har vært overveldende og klart over hva vi hadde forventet. Med så stor andel svar gir undersøkelsen et godt bilde av småviltjegerne som er bosatte i Finnmark, fortsetter Asbjørnsen.  

--Svarene vi har fått viser at det er gjennomgående svært små forskjeller mellom de som føler seg som samiske, og de som ikke gjør det når det gjelder utøvelsen av småviltjakt på Finnmarkseiendommen. Både samer og ikke-samer trekker frem verdier som naturopplevelser, rekreasjon og avkobling som viktigere motivatorer for jakt, enn matauk og antall felte fugl, fortsetter Asbjørnsen.  

Gjennomsnittsjegeren i Finnmark jakter om lag seks dager per år etter lirype, tre-fire dager etter fjellrype og omtrent en dag etter hare. Omtrent halvparten av jegerne jakter med hund, og dette gjelder både for samiske og ikke-samiske brukere.

Samiske brukere mener i større grad enn de ikke-samiske at bruk av hund virker forstyrrende på reindrift og sauenæring. Både blant samiske og ikke-samiske småviltjegere er det et flertall som mener at jakttidene bør være som de er i dag. Omfanget av snarefangst er svært lite, og det kan se ut som om det er andre motiver enn økonomi som opprettholder denne aktiviteten. Kun tre personer oppga å ha hatt inntekt fra snarefangst de siste fem år på Finnmarkseiendommen.

--Funnene illustrerer godt betydningen av småviltjakta i dag for lokale rettighetshavere. Mens småviltjakt og fangst i tidligere tider for lokale jegere var forbundet med matauk og inntekt, så er aktiviteten i dag først og fremst en kilde for avkobling, sier Asbjørnsen.

Egen undersøkelse for jegere som har sluttet å gå på jakt
FeFo gjennomførte også en undersøkelse blant bosatte i Finnmark som har sluttet å jakte eller fangste. Undersøkelsen fikk inn 463 svar, og spørsmålene her dreide seg om hvorfor brukerne hadde sluttet å jakte, og hva som skulle til for at de skulle ta opp igjen aktiviteten.

Den mest uttalte grunnen til at jegere hadde sluttet å jakte, var lave bestander av ryper og lite vilt. For mange tilreisende jegere og byråkrati rundt jakta ble også trukket frem. Økning i viltstammene ble oppgitt som den viktigste motivatoren for å gjenoppta jaktutøvelsen.

--For oss i forvaltningen er også innspillene om hvorfor brukerne har sluttet å jakte, viktige innspill som vi vil ta med oss inn i den fremtidige småviltforvaltningen på Finnmarkseiendommen. Tilgang til attraktiv småviltjakt betyr en stor trivselsfaktor for alle jegere, og er viktig for rekrutteringen av fremtidige finnmarksjegere. Attraktiv småviltjakt kan også være med på å fremme bolyst i Finnmark, avslutter Asbjørnsen.